Å, så deilig!
Etter å ha måttet lide meg gjennom en danseduell forrige fredag, var det en stor glede å få dommerkarakterene etter slowfox’en. Tenk å kunne vinne med en dans som regnes blant de aller vanskeligste.
Asmund! Du må være verdens beste danselærer…
Tusen takk for at du er så nøyaktig – og krevende!
Jeg var lykkelig da sendingen var over i går, men noe særlig feiring kunne jeg ikke tillate meg. Jeg måtte hjem for å få med meg den første TV-debatten mellom Obama og McCain. I dag morges hadde jeg nemlig sagt ja til å være med i NRKs program ”Ukeslutt” – for å diskutere de to presidentkandidatene.
Dette skulle jeg gjerne ha skrevet mer om, men denne bloggen er ikke laget for det…
Etter radio-opptak kjørte jeg rett til Dansefabrikken.
Ny dans. Nye utfordringer. SAMBA!
Oj oj oj… Fire beinharde treningstimer – enda en gang helt fra scratch. Nå merker vi alle hvor mye tøffere det blir når innøvingstiden kortes ned. Men hvem har ikke hatt en drøm om å lære seg gledesfylt brasiliansk livsutfoldelse? Vi har altså seks dager på oss J
Denne uken har nok Tore André en fordel. Han har jo vist at han kan bruke bena smart i brasilianske utfordringer, Flonaldo…
Inspirasjonen var jo klar – så for ikke å bli innsnørt i tankene rundt mine nye, innviklede dansetrinn, dro jeg på fotballkamp etter treningen. Semifinale i junior-NM. Stabæk mot FFK. Det er moro å se aldersbestemt fotball, spesielt på juniornivå, og jeg fikk virkelig luftet hodet mitt etter denne intense uken. (Stabæk vant forresten og skal møte Viking i finalen. Det betyr at Bærumslaget har sjanse til å ta en trippel i år. Serie, cup og junior-NM..)
Men personlig glede og lettelse til tross.. Det er like trist hver gang noen ryker ut av dansegjengen vår.
Denne gangen ble det Hans Petter og Gyda.
Jeg kommer til og med til å savne hunden din, Burre! Selv om Miss T viste en skremmende sterk interesse for sokkene mine.
Hans Petter – hvem skal nå komme med de tørre replikkene?
Gyda – vakre virvelvind – du må virvle innom igjen fort!
Det fokuseres sterkt på konkurransen – og på hvem som skal vinne. Det er nok først og fremst ønsket om å få fortsette å danse som er den store motivasjonen blant oss nye dansere. Ikke dét å slå de andre…
Jeg skal trene intenst for å få lov til å lære enda mer.
Nå skal jeg øve litt på stuegulvet. Øve på å gå - på sambamåten…
De beste hilsener fra Hanne
5 kommentarer
Permalink
Del med andreHei dere der ute!
Endelig er jeg i gang med å skrive her i bloggen! Som dere vet, falt jeg på trening og ødela armen min – og jeg har måttet venne meg til å skrive med én hånd på dataen…
De følelsene som fyller meg nå, er først og fremst preget av at Sigurd og Ingrid Beate måtte forlate Dansefabrikken og fellesskapet. Fytterakker’n, så mye glede de sprer rundt seg! Alltid et godt ord til oss andre. Alltid en munter replikk. Alltid latter – og likevel med evne til alvor. Jeg savner dem allerede. La oss sende Sigurd masse god energi – så han kan bli fort frisk igjen.
Da jeg kom opp i garderoben etter siste program (og måtte be Sigurd klippe av meg kjolen – som var sydd på), fikk jeg sjokk da jeg så Sigurds skade. Det var tydelig med én gang at dette var mer enn en vanlig lyskestrekk. Egentlig nektet jeg ham å trekke seg – ren egoisme fra min side – men jeg innser at han ikke hadde noe valg.
Den eneste positive effekten av Sigurds smell, var at jeg rent glemte omdansen. Det gjelder å få satt ting i perspektiv.
Vi hadde alle et håp om at vi i hvert fall kunne få Jenny og Egor tilbake! Men jeg forstår jo avgjørelsen deres. Den mentale prosessen man har gjennomgått etter en utstemming, er nok vanskelig å reversere.
Men jeg skal ikke nekte for at jeg var lei meg under sendingen på fredag, mest fordi jeg hadde danset så mye bedre jive på trening. Jeg hadde lyst til å vise frem alt jeg hadde lært av skjønne Asmund! Men det var riktig som dommer Trine bemerket, at jeg ikke var helt tilstede under den jive’n. Klarte ikke helt å sjalte ut de fysiske smertene – og de rev meg ut av konsentrasjonen. Da jeg skulle danse omdans, ga jeg imidlertid blaffen i alt som gjorde vondt. Bestemte meg for at hvis det var siste dans, skulle jeg i hvert fall gi det jeg hadde. Om det så skulle bety at jeg måtte ligge til sengs uken etter J
Tusen hjertelig takk til alle dere som stemte meg videre. Jeg er uendelig takknemlig!
Jeg håper jeg kan få gjøre gjengjeld en gang! Kanskje jeg burde legge inn litt danseundervisning i konsertene mine? Som takk for hjelpen?
Kjære venner, hvis dere noen gang blir spurt om å være med i ”Skal vi danse”, ikke nøl med å si ja! Selv om det har vist seg å være en risikosport for noen av oss…
Nå er Asmund og jeg snart i havn med ukens dans, Slowfox. Det er en vidunderlig dans å lære seg. Kanskje først og fremst fordi den bringer frem bilder fra 40-/50-tallets filmer. Fra den tiden da moren og faren min traff hverandre i Brooklyn, New York, og sikkert valset over parketten i tilsvarende trinn. Derfor danser jeg slowfox med stor glede – og noen få vemodige tårer i øyekroken…
Enda en gang: Tusen takk, alle sammen!
Varme hilsener fra Hanne
